Om buhunden

Litt om buhundens historie

Buhunden er en av sju norske hunderaser. Dens aner antas å gå langt tilbake i historien. Buhunder er omtalt i sagaene, og det er funnet skjelettrester etter middels store spisshunder i graver fra vikingtida/tidlig middelalder. Det er derfor rimelig å anta at buhunden eller en liknende hund, har vært en naturlig følgesvenn for nordmenn gjennom lange tider. Det er lett å tenke seg at dens evner som varsler har vært nyttig i en tid der hver mann måtte vokte sin egen gård og grunn og sitt eget levebrød.

Buhunden har også vært brukt til gjeting av småfe og til jakt. Buhunder er lærevillige og setter pris på å få oppgaver, og de har derfor vært nyttige hunder som har bidratt til å holde orden på både folk og fe på gårdene rundt om i det ganske land. På begynnelsen av 1900-tallet stod det ganske dårlig til med rasen. Mange bønder hadde gått over til raser som var importert fra andre land. Det arbeidet som Jon Sæland gjorde for å gjenreise og utvikle rasen, fra midten på 1920-tallet, var derfor særs viktig for at buhunden overlevde som rase.

I etterkrigstida hadde buhunden igjen en oppblomstringsperiode, men etterhvert kom rasen på ny i skyggen av importerte raser. Dette må nok også sees i sammenheng med at stadig færre hadde behov for en hund med buhundens evner. I dag er buhunden en truet rase, slik flere av de norske hunderasene er. Det er viktig for rasens framtid at så mange som mulig får øynene opp for hvordan denne hunderasen kan passe inn i et moderne levesett og fylle nye roller for framtidige hundeeiere.

Typiske egenskaper hos buhunden

Buhunden er en middels stor spisshund. Den har stramt krøllet hale, spisse ører som står rett opp og kileformet snute. Hannhunder har vanligvis mankehøyde mellom 43 og 47 cm, tisper mellom 41 og 45 cm. Det finnes to hovedfarger, blakk og svart. Blakke buhunder kan variere fra neste hvite til rødbrune. Svarte buhunder skal ha så lite hvitt i pelser som mulig. Det er kun pelsfargen som er forskjellig på blakke og svarte buhunder, i motsetning til norsk elghund svart og norske elghund grå, som er to ulike hunderaser.

Buhunden har et godt lynne, og den er folkekjær. Den er vennlig innstilt mot de fleste mennesker den møter og er ikke en typisk enmanns hund. Det skal likevel sies at mange buhunder knytter særlig sterke bånd til eier og egen familie. Buhunder er intelligente og lærevillige hunder. De kan derfor trenes til mange ulike oppgaver og brukes i mange ulike typer hundesport. De har også svært god luktesans, og de kan med god opplæring brukes til jakt eller som søkshund. Et godt eksempel på dette er buhunden Dina som fant fuglehunden Frøya som hadde vært begravd i snøen i 6 timer.

Buhunder egner seg svært godt som familiehunder, og de trives ekstra bra når de får være aktive. De fleste buhunder er barnevennlige og trives i lek og kos med barn.

Hva kreves av eieren av en buhund

For at buhunden skal ha det godt og bli en harmonisk hund kreves det at eieren er villig til å bruke tid og krefter på å lærer hunden å kjenne. Slik skiller ikke buhunder seg fra andre hunderaser. Men buhunden kan være bestemt (les: sta), så som eier må du være villig til å vise at det er du som bestemmer. Den beste måten å få det til på er ved å bygge et tillitsfullt forhold til hunden. Du bør derfor være villig og ha mulighet til å bruke tid på å aktivisere hunden, både fysisk og mentalt. Buhund passer derfor best for eiere som har tid til å sørge for jevnlig lufting og mental trening av hunden. Dette er også den beste medisin mot unødvendig bjeffing.

Du må imidlertid være forberedt på at buhunden er noe mer vokal enn mange andre raser. Den er tross alt en varsler!

Mer om buhunden

Du finner mer informasjon om buhunden på Norsk Buhundklubbs nettsider.