Etter flere harde arbeidsdager, med eksamensforberedelser og arbeid som terapihund, fikk Ulf og Bjørn endelig en velfortjent liten ferie til fjells. Turen gikk til Eikemostølen i Åkrafjorden i Sunnhordland. Her, på denne veiløse siden av fjorden er det lett å finne hvile og ro, både for hunder og folk. Denne gangen leide vi Mjølkestølen, ei laftet hytte bygget på 1960-tallet, som ligger litt i utkanten av de andre stølsbuene.

Her hadde både Bjørn og Ulf gode muligheter til å utfolde seg, utforske, lete, leke og bli bedre kjent med hverandre. Bjørn har vært her mange ganger før, og han begynte å grue seg til selve turen allerede da han så at jeg fant fram ryggsekken. Han hater bilturer. Det er bare en ting han hater mer intenst, båttur! Og for å komme til Eikemo må vi krysse fjorden i båt.

Turen tar noen få minutter, men Bjørn sitter på fanget mitt og gjemmer hodet armhulen min. Selv etter flere titalls turer over fjorden blir han ikke tryggere. Ulf derimot så ingen grunn til uro. Så det var litt jobb med å både ha Bjørn på fanget og passe på at ikke Ulf havnet i fjorden. Men vi kom oss tørre og hele over til nordsida av Åkrafjorden denne gangen også.

Straks vi gikk i land var det som om Bjørn ble en helt annen hund. Selv om han ikke liker å kjøre bil hoppet han ivrig inn i bilen som ventet oss på kaien. Han kjenner rutinene så godt etterhvert at han vet hvor vi ender, og der vil han gjerne:

For Ulf ble det naturligvis en ny og spennende opplevelse. Han tok seg fram over tuer og mellom steiner, forserte myrer så søla skvatt, jaktet insekter og så ut til å nyte hvert øyeblikk. Ikke minst så han ut til å nyte det å være fri fra dette evinnelige kobbelet. Her kunne han snuse så lenge han ønsket, eller styrte av gårde på oppdagerferd når det passet.

Hver dag var en åpen bok med stadig nye opplevelser. Og best av alt, han fikk Bjørn meg seg på lek og moro, akkurat slik han ønsket. Av og til tok nok nysgjerrigheten overhånd, slik at han glemte at han var en del av en større flokk. Da stod han med snuten begravet i en tue, ørene fulle av harerug og merket ikke at vi andre fortsatte ferden. Da var det interessant å se hvordan Bjørn reagerte på Ulfs klagende bjeffing når han ikke lenger så oss. Likegyldigheten til denne plageånden som var kommet i hus var borte, og han snudde raskt for å gå Ulf i møte.

Vi hadde noen flotte feriedager som brakte Ulf og Bjørn nærere hverandre og som forhåpentligvis la grunnlaget for et harmonisk forhold videre.