Den sorgløse sommeren er snart over og om litt over en uke begynner alvoret for Ulf. Da skal han begynne på skolen, hundeskolen. Vi har meldt oss på valpekurs, og det begynner den 17. august. Jeg har en mistanke om at undertegnede er mer spent på dette enn Ulf. Det jo også ganske naturlig siden han ikke vet at dette skal skje eller hva han har i vente. Og strengt tatt er det nok vel så mye skole for hundeeieren som for valpen.

Fem år er lang tid, både i en hunds liv og for aldrende hundeeiere. Så selv om jeg har gått gjennom dette før så har jeg en mistanke om at det kan være en god ide å gå gjennom valpetreningen på ny. For det første er det en stund siden sist, og for det andre er det en helt ny valp med egen personlighet som skal veiledes inn til en god sameksistens med både dyr og mennesker. Da hjelper det lite at man har gjort det en gang før.

Det er ingen tvil om at hver eneste buhund har sin egen høyst unike personlighet. Mye er nok felles, men måten disse fellestrekkene manifesterer seg på kan være vidt forskjellig fra individ til individ. En buhund er sta og selvstendig og har sin høyst private oppfatning av hvordan ting skal være. Dette gjelder både for Bjørn og Ulf, slik er de svært så like. I atferd er de likevel to vidt forskjellige hunder.

Bjørn tok korreks (les: nei) etter et par ganger, uten at han dermed ønsket å tilfredstille meg. Han lærte fort, og aksepterte, at han ikke hadde lov til å ta ting fra bordet, leke med mine personlige eiendeler, tigge ved bordet og lignende. Ulf derimot har som målsetning å gjøre nettopp disse tingene, ofte tror jeg at det er fordi han vet at han ikke har lov. Han finner glede i å teste ut grensene og se om han kan oppnå noe ved det. Og får han streng korreks så kjefter han tilbake, både på Bjørn og meg.

Samtidig er han svak for skryt og belønning. Han elsker fysisk kontakt og gjør alt han kan for å få mest mulig av det. Lykkes han ikke med meg går han videre til Bjørn eller omvendt. Dersom han mislykkes begge steder er han snar med å finne på ugagn i håp om at dette skal føre til mer kontakt, kanskje også lek. Til syvende og sist er det alltid Bjørn det går ut over. Han må finne seg i å bli bitt i ørene, dratt i nakkepelsen, klatret eller dyttet på, helt til han sprekker og hyler i øret til Bjørn.

Jeg tror at vi alle har godt av et valpekurs. Jeg får forhåpentligvis plukket opp et og annet triks og også nødvendig korreksjon og veiledning. Ulf får opplevelsen av at kontakten vår og samlivet vårt blir enda bedre ved at han tilpasser seg mine kommandoer. Og Bjørn får i det minste fred og ro i de timene kurset varer.