Det sies at motsetninger tiltrekker hverandre. For en hundeeier med to hunder med ulik personlighet virker det ikke alltid slik. Et eksempel kan være når vi alle tre skal gå tur sammen. Dersom den ene hunden vil gå på venstre side av gangstien vil den andre selvsagt gå på høyre siden. Når den ene stopper opp for å snuse, drar den andre av gårde i hurtig tempo. Går den ene foran skal den andre gå bak.

Som hundeeier blir man dratt i alle retninger, dratt av gårde med alle de krefter en 16 kilo buhund kan stille opp med. Eller effektivt stoppet av et levende anker på 12 kilo som nettopp fant noe interessant å plukke opp, men som er vanskelig å få tak i. Så går man der da, med armer og bein i alle retninger inntil hundene endelig finner felles interesse i å vikle deg inn i koblene, sirklende rundt deg i hver sin retning, men med et klart felles mål. Disse koblene gjør seg best rundt beina på den som går i midten.

For ikke å snakke om når det skal spises. Den ene kaster seg over maten og spiser som om det er første og muligens siste gang den blir foret. Den andre studerer hver matbit nøye, plukker opp en bit, smaker litt på den, spytter den ut og går videre til neste. For så, etter å ha prøvesmakt et par biter, vende tilbake til den første biten. En foretrekker å få maten servert i en haug på gulvet, den andre må ha den servert i labyrintskål for ikke å avslutte måltidet med tidenes hikkeanfall.

Så er da den ene ferdig med både forrett, hovedrett og dessert, før den andre har så mye som svelget unna de første matbitene. Bjørn er vant med å kunne spise når det passer han, og sparer gjerne en god del av maten til senere. Men med Ulf i huset er det slutt på småspising gjennom dagen. Han er klar til å kaste seg over hva enn Bjørn måtte spare til en annen anledning. Så da må Ulf fores i valpebingen mens Bjørn nødes til å spise.

Det stopper selvsagt ikke der. Natten er et kapittel for seg selv. Ulf faller gjerne til ro i stua mellom klokken 21.00 og 21.30, Bjørn en liten stund senere. Når jeg finner at tiden er inne for å slutte av dagen, begir vi oss alle avgår til vårt natteleie. Bjørn legger seg greit i senga si og sover videre. Ulf har da våknet til liv igjen og er klar for nye eventyr. Disse består som oftest i å krype under senga mi og gi seg i kast med et større prosjekt som innebærer å demontere fjæringen i madrassen. Når dette ikke gir videre resultater går han over til å gnage på rammen. Alt mens han sparker i vei på Bjørns seng.

Han gir seg ikke med dette før Bjørn blir lei og går og legger seg foran døra. Da kan Ulf velge enten å legge seg i Bjørns seng eller i min. Selv er jeg ganske så utmattet og mer eller mindre svimer av etter alt styret, alt mens jeg gleder med til tannfellingen er over, til Ulf har vokst så mye at han ikke kommer under senga og til Bjørn endelig får nok og enten spiser opp all maten sin selv, eller setter Ulf på plass en gang for alle, gjerne begge deler samtidig om jeg må be.