Av og til kan det være vanskelig å elske sine barn. Ditto med hunder. Når det lille nurket på 3 – 4 kilo som synes helt avhengig av deg plutselig veier 14,6 kilo og har fått egen vilje og selvstendighetstrang av en annen verden, da kan det være vanskelig å holde fast ved positiv forsterking som metode for oppdragelse. Særlig når krabaten har fått det for seg at det er du som skal oppdras.

Det er heller ikke alltid like lett å forholde seg til at man har fått Dr. Jekyll & Mr. Hyde i hus. Hva er det som får den lydige valpen som på valpekurset sitter, ligger, blir på plass og kommer på innkalling, uten problem og med stor iver, blir en hjemmeavlet terrorist straks han kommer inn dørene hjemme? Hva er det som får valpen som kan gå greit i band når vi går på tur, til å totalt overse enhver kommando når vi er innenfor huset fire vegger?

Det vil være en overdrivelse å si at jeg bor i et velmøblert hjem. Men det har i alle tilfeller vært møblert og med hele møbler. Nå er det redusert til en samling fillete skrot, der tekstilene henger i laser, stoppingen i sofaen er spredt ut over hele gulvet, bord- og stolbein er tygd i fillebiter og utgjør en potensiell helsefare om noen skulle finne på å sette seg på dem. Jeg tviler på at dyreforsikringen dekker ansvar som følge av at stolen du satt på brakk sammen.

Ikke en eneste gjenstand får stå i fred. Det skal gnages, rives og slites ned til den minste bestanddel. Bordkanter skal gnages på, spisestuestoler, sofaer, altandører! Og korreksjon skal monsteret ha seg frabedt. Her skal hver millimeter av leiligheten underlegges den nye verdensorden. Kaos er mottoet!

Og lydigheten ble lagt igjen på trappa foran inngangsdøra. Skulle jeg være så syndig å forlange en smule respekt for mitt ringe hjem så kjeftes det tilbake. Dersom jeg tar litt hardere i og får beistet over på rygg så roer han seg – et øyeblikk. Straks han slipper løs er det rett bort til et nytt demonteringsoppdrag. Setter jeg han i valpegården får jeg et øyeblikks pusterom. Men det er en hårfin balanse. Slipper jeg han ut for tidlig bærer det avsted med ugagn umiddelbart. Venter jeg for lenge er det et spetakkel som kan vekke døde.

Og når man bor i en bolig med flere husstander er det visse hensyn å ta. Nattero for alle! I alle fall sånn noen lunde. Mine naboer bør få slippe å høre min kjefting og ditto bjeffing fra krapylet i pels dagen lang. Det får holde med varslingen når noen kommer og går i huset. Eller tapper vann, lager mat, ser på TV og utøver andre huslige sysler.

Så går jeg da her i konstant beredskap. Som en ridder av den bedrøvelige salong prøver jeg å bevare en siste rest av verdighet i mitt eget hjem der jeg slåss mot en firbent demon på fem og en halv måned, 14,6 kg og ca. 44 cm mankehøyde. En demon som nå er begynt å løfte foten når han tisser, i alle fall når han er ute. Men som ikke hever et øyebryn når han får korreks. En demon som i sene nattetimer finner veien opp i min seng, legger seg godt til rette i armkroken min og vekker meg om morgenen med en fuktig snute og to mørkebrune øyne som ser dypt inn i mitt rødsprengte, blodskutte og utmattede blikk.

Det er av og til vanskelig å elske sine hunder, men det er umulig å la være.