Nå har Ulf passert 6 måneder og han har vært hos oss i mer enn 4 måneder. Det har vært en artig tid som har gått så alt for fort. Valpetiden er definitivt over, i alle fall den fysiske valpetiden. Ulf er nå like høy, om ikke høyere enn Bjørn. Han er ikke fullt så kraftig, men i de kommende månedene vil han nok vokse betydelig mer i bredden enn i høyden, og han kommer nok til å bli en kraftig plugg.

Ulf har også begynt å markere når vi går på tur, og han løfter den ene bakfoten så høyt han bare kan. Av og til litt for høyt, og han mister nesten balansen i iveren etter å markere. Snusingen er blitt mer målrettet, og Ulf og Bjørn kan nå stå å snuse på samme flekken i lang tid. Noen ganger føles det som om vi står tur i stedet for å gå tur.

Aktivitetsnivået er fremdeles høyt, og Ulf finner det særlig vanskelig å finne roen inne. Ute er han utholdende som få, og han stortrives når vi går tur. Det kan være korte rusleturer i nabolaget eller lengre turer i byheiene rundt Haugesund der vi bor. Da kan han også slå seg til ro når vi treffer folk eller når vi bare setter oss ned for å nyte utsikten. Det har han til felles med Bjørn som alltid har vært eksemplarisk rolig og avbalansert, så sant det ikke er biler eller syklister med henger/barnesete i nærheten.

Ulf er et godt eksempel på at man får den hunden man selv trener opp. Han viste på valpekurset at han både liker å få oppgaver, men også at han gjerne vil bestemme selv hva han skal gjøre og når han skal gjøre det. Dette har slått ut i full blomst hjemme. Så nå er det på tide å sette foten i bakken en stund og gjøre en liten kursendring.

Vi må trene på å kunne være i ro, også inne. Det trenger ikke skje noe hele tiden, og enkelte ting, som maltraktering av inventar, trenger ikke skje i det hele tatt. Så nå har vi gått inn i en fase der vi trener både fysisk og mentalt når vi går tur. I tillegg gjør vi litt mentaltrening inne. Men aller mest trener vi på å være i ro.

Da må jeg ofte vende Ulf bort fra det han har sett seg ut som objekt for kjedsomlighetsgnagingen og hjelpe han til å gjøre ingenting. Det er i grunnen langt mer krevende og tildels mer slitsomt enn både fysisk og mental trening. Men sakte men sikkert ser jeg at dette hjelper Ulf (og Bjørn og meg selv) til å finne roen i et delvis møblert hjem. Så kanskje jeg om et halvt års tid kan tenke på å gå til anskaffelse av ny sofa, nytt salongbord, nytt spisebord med nye stoler, ny kontorstol, ny … Jeg må bare sikre meg at banken er velvillig innstilt til å utvide kreditten en smule.